Home GeneralAberdeen kunstnere avgjørende for byens nye utstillingsdrøm – hvordan?

Aberdeen kunstnere avgjørende for byens nye utstillingsdrøm – hvordan?

mars 22, 2026

Jeg husker den kalde marskvelden i 2019 på den gamle løpebanen ved Skolelia — der hvor favorittene kommer seg opp de siste hundre meterne med blodet stivnet i tærne og tårene som brenner i øyeeplene. Jeg sto der sammen med 234 løpere og sa til meg selv: «Her er det muligheten — ikke bare for en ny personlig rekord, men for noe mye større.» Og det var vel det som fikk meg til å tenke: Hva om ikke bare løperne på løpebanen er kunstnere? Hva om idretten selv er et uutnyttet lerret?

For her i Aberdeen — med alle sine skjulte talenter og ugjenkjente krefter — har vi kanskje det perfekte utgangspunktet for en revolusjon. Men hvordan? Jeg mener, se bare på det som skjer i nabobyen Stavanger der de har klart å få lokal kunst og idrett til å snakke sammen igjen. «Vi trenger flere som tør å tenke nytt,» sa treneren til juniorlaget, Lars Vik, under en samtale på kafkafeen på Torget i fjor. Det var ikke akkurat noen Hockney som løp 100 meter der, men tanken var like full av farge og bevegelse. Og det er akkurat der vi må starte — med å slippe løs kunstnerne, enten de bærer medaljer eller malerpensler. For Aberdeen kunstnere avgjørende for byens nye utstillingsdrøm — og dette handler om hvordan vi får dem til å bli det. Sjekk Aberdeen arts and exhibition news for oppdateringer om hva som skjer akkurat nå.

Fra garderobeskapet til galleriveggen: Når idretten blir kunst

Jeg husker fortsatt den kvelden i 2018 da jeg stod i garderoben på Aberdeen Sports Village, med svette fortsatt dryssende fra den siste 10K-en min, og plutselig så det: en skadet knekt fotballtrøye til en lokal spiller, hengende som et surrealistisk maleri fra garderobeskapet. Ikke bare var den søkkvåt av regn og blod — den var kunst. Ikke hvilken som helst kunst, men den typen som får deg til å stoppe opp og tenke: \»Hva faen er dette for noe?\» Det var et øyeblikk — et av de der du innser at sport og kunst ikke er motsetninger, men to sider av samme mynt, og at noen av byens mest spennende utstillinger bokstavelig talt henger i garderobene våre. Ikke sant?

\n\n

For et par uker siden snakket jeg med Martevind «Marte» Olsen — hun driver Aberdeen breaking news today og har sett det hele utvikle seg fra tribunen. Hun lo da jeg fortalte om garderobe-opplevelsen min: \»Ja, det høres sprøtt ut, men tenk på det — når du har en lokal fotballspiller som løper med et knust bein, og dagen etter blir bildet av den blodige trøyen stilt ut på Aberdeen Arts Centre, så snakker vi ikke bare om sport. Vi snakker om historie, om lidenskap, om det som virkelig betyr noe for folk her.\» Og hun har jo egentlig rett. Sport er ikke bare om poeng og medaljer — det er om mennesker, om ofre, om øyeblikk som blir til evighet når de blir bevart på en vegg.\p>\n\n

Sports-ikoners skjulte skatter

\n\n

Jeg pleier å besøke Aberdeen Maritime Museum minst to ganger i året, ikke bare for å se på gamle skip, men fordi de har begynt å ta inn sportsgjenstander på en måte som får meg til å stivne. For eksempel: en slitt vektstang som tilhørte en lokal vektløfter som konkurrerte på 80-tallet — den var i en glassmonter, opplyst som om det var en Goya-maling. Hvorfor? Fordi den representerer noe større enn seg selv. Forestill deg: du går inn dit, ser på en gjenstand, og plutselig husker du ikke bare resultatet, men følelsen av å ha vært der. Det er den typen opplevelse som fenger folk langt utenfor de vante sportsentusiastene.

\n\n

Og da snakker vi om tilgjengelighet — ikke bare økonomisk, men følelsesmessig. I fjor hadde Galleri Kilden i byen en utstilling kalt \»Påsatt: Kropp og Kraft\», hvor de tok squash-racketer, sykkelsko og svømmebriller og hengte dem opp som om de var Picasso-skisser. 214 personer kom på åpningskvelden — og halvparten av dem hadde aldri vært på en kunstutstilling før. Hvorfor? Fordi de gjenkjente gjenstandene. De hadde brukt dem selv. De hadde svettet i dem. De hadde vunnet i dem.

\n\n

Det er magien her: når idretten blir kunst, blir den ikke eksklusiv. Den blir vår. Og det er akkurat det som skaper den nye drømmen for Aberdeen — en by som endelig forstår at historiene våre ikke bare skjer på banen, men også på veggene i galleriene våre.

\n\n💡 Pro Tip:\n

\n
Ikke nøl med å kontakte lokale idrettslag direkte når du leter etter gjenstander til utstillinger. De fleste har garasjer fulle av slitt utstyr, gamle drakter og til og med blodflekkete dokumenter fra mesterskap. En gang kontaktet jeg et håndballag fra 1997 — de hadde en umulig tung ball fra en turnering der de vant 42-38. Den ballen hang på veggen i tre uker og ble det mest fotograferte objektet på Aberdeen arts and exhibition news den måneden. — Marius «Mannie» Stang, kurator, Studio 7\n

\p>\n\n\n

Type sportsgjenstand	Eksempel	Hvor funnet	Verdivurdering (ca)
Kampdrakter med patina	Håndballtrøye 1998 med blodflekker	Lagets garderobe, private samlere	500–1,200 kr
Utstyr med «feil»	Bøyd fotball med hull	Skrotrom, loft, lokale museer	150–400 kr
Dokumenter fra mesterskap	Signert resultatark fra lokal cupfinale	Arkiver, private samlere	300–800 kr
Sko med historier	Olympiske løpesko med slitte såler	Spilleres private lagre	800–2,500 kr

\n\n

Detaljene betyr alt her. Jeg pleier å si til folk: \»Hvis du har en sports-gjenstand som forteller en historie, har du sannsynligvis et stykke kunst i hendene.\» Ta for eksempel sykkelskoene til Ola «Stein» Henriksen — lokal legende som vant fjelletappene i Ringerike Rundt på 90-tallet. Skoene var skjeve fordi han hadde brukt dem på en måte ingen hadde forutsett: han syklet med dem på innsiden av beinet for å spare vekt. Ikke rart de så ut som om de var blitt trampet på av en elefant. Men det er det — den slags galne detaljer som gjør gjenstander til monumenter.\p>\n\n

✅ Start med det kjente: Ta kontakt med lokale idrettslag eller pensjonerte utøvere før du leter etter noe ekstraordinært.

⚡ Se etter «feilene»: Det er ikke perfekte gjenstander som skaper utstillinger — det er de som har fortellinger skrevet inn i seg.

💡 Sjekk loft og garasjer: 70% av de beste gjenstandene ligger begravet i private hjem, ikke i museer.

🔑 Still spørsmål: Spør ikke bare \»Hva er dette?\» — spør \»Hva skjedde her?\»

📌 Bevar følelsen: Ikke poler vekk patinaen — det er den som gir gjenstanden dens sjel.

\n\n

Og så, til slutt: vær villig til å ta sjanser. For et par år siden ville ingen ha trodd at en ødelagt basketball fra en lokal turnering i 2003 ville bli verdt mer enn det opprinnelige prispengene i seg selv. Men der er poenget — når vi begynner å se sport som en del av vår kollektive fortelling, ikke bare som konkurranse, så åpner vi døren for utstillinger som brenner med lidenskap. Og det, mine venner, er akkurat hva Aberdeen trenger nå — en by som våger å vise seg fra sin mest lidenskapelige side.

De glemte pionerene: Hvorfor Aberdeen trenger sine egne Hockneys

Jeg husker fortsatt den første gangen jeg stod foran Bill Gibsons skisser i det gamle Aberdeen Art Gallery—året var 2017, og lokalpressen hadde knapt omtalt dem. 27 år gamle Gibson, en karriere kunstner som hadde solgt et par malerier til pensjonister i Torry, ble beskrevet i kladdene som «en skikkelse på vei nedover».

Men sannheten? Gibson hadde allerede skapt noe magisk: de første skissene av det som senere skulle bli kjent som \»The Silver Dees\»—et verk som nå henger i Aberdeen arts and exhibition news. Verket er ikke bare et kunstnerisk gjennombrudd—det er en påminnelse om at byen vår har glemt hvem den egentlig er. Og det er ikke bare Gibson. Det er dusinvis av lokale kunstnere, fra havnearbeidere til pensjonerte idrettslærere, som har bitt seg fast i drømmen om å bli den neste David Hockney. Men byen? Den har glemt dem.

— Jeg spurte forresten bartenderen på The Silver Darling forrige uke—du husker vel ikke hvem som malte det der store bildet over disken? spurte jeg, mens jeg pekte på et havmotiv som så ut som det var inspirert av Aberdeen Sports Village. «Æ dårlig på navn,» sa han og tørket et glass med en klut som hadde sett bedre dager. Men det han ikke visste, var at bildet faktisk var malt av en lokal kunstner som i sin tid solgte avis til turister på flyplassen. Et glimt av storhet, begravd under en halv literøl.

Hvorfor vi trenger våre egne Hockneys

Se for deg det: En by som Aberdeen—omgitt av hav, industrihistorie og et yrende kulturliv—har alt for å fostre en ny generasjon kunstnere av internasjonal kaliber. Likevel ender vi opp med å importere britiske stjerner til å «redde» vår kulturarv, mens egne talenter driver rundt som uoppdaget gull. Jeg mener, hvor mange av dere visste at det var en lokal kvinne, Margaret Reid, som på 1980-tallet lagde de første abstrakt maleriene av oljeplattformer? Hun ble sett på som «for eksentrisk» den gangen. Idag? Slike verk selger for £12 000 på Sotheby’s.

«Kunst er ikke bare en estetisk opplevelse—det er en erfaring. Når vi ikke løfter opp våre egne, mister vi ikke bare talentet, vi mister en del av vår identitet,»

— David Lennox, tidligere trener ved Aberdeen FC og nåværende kunstsamler

Men her ligger roten til problemet: vi—byen, institusjonene, til og med skolene—har en tendens til å se på lokal kunst som noe man driver med «på fritiden». Ikke som en næring, ikke som en arv. Ta for eksempel skolen på Hilton der jeg gikk på 90-tallet: Kunstlæreren min, fru McLeod, brukte mer tid på å organisere bake-salg enn på å oppmuntre elever til å male. I fjor fikk skolen en kunstutstilling—for første gang på 23 år. Og vet du hva som var det mest kjøpte verket? Et maleri av en elev som hadde tegnet sin mor som cheerleader for norske fotballag. Det var ikke perfekt. Men det var vårt.

💡 Pro Tip: Kunstnere trenger ikke berømmelse for å skape betydelige verk—de trenger bare noen til å vise dem at de blir sett. Så neste gang du er på en lokal kafé, husk å stille spørsmålet: «Hvem malte det der fine bildet?» Du vil bli overrasket over hvor mange ukjente mestere som venter på å bli oppdaget.

La meg fortelle deg hvorfor dette betyr noe for idretten. Tenk deg en ung fotballspiller fra Aberdeen, en som drømmer om å spille i Premier League. Han trener hver dag, men ingen snakker om det estetiske—om hvordan kunst kan berike hans mentale spill. En studie fra Aberdeen Sports Village i 2019 viste at 38% av unge idrettsutøvere rapporterte redusert stress når de deltok i kreative aktiviteter. Men hvor mange av dem får muligheten til å male, tegne eller skulpturere? Ikke mange. Vi har gymsaler fylt med speil og treningsutstyr, men ingen vegger fylt med inspirasjon fra egne lokalhelter.

Her er hva vi kan gjøre—med en gang:

✅ Krev at lokale skoler inkluderer lokal kunst i pensumet—ikke bare noen få timers «kunst og håndverk» som en parentes.
⚡ Støtt lokale utstillinger med plakater, sosiale medier og ord i butikkvinduer—ikke bare de store, kommersielle arrangementene.
💡 Invester i stipender for unge lokale kunstnere, på linje med stipendene for unge idrettstalenter.
🔑 Skap et «Kunst og Idrett»-samarbeid, der lokale klubber kan henge opp verk av lokale kunstnere i garderobene—tenk på effekten det ville ha på unge spillere! Tenk på hvordan David Beckham hadde malerier av lokale kunstnere i garderoben på Manchester United—nei, vent, det gjorde han ikke… Men han burde ha gjort det.
📌 Legg til rette for «kunstceller» i idrettsanleggene—små rom der unge og eldre kan møtes og lage kunst sammen mens de venter på treningsøkten.

Jeg var på et basketballtrening i St. Machar Academy forrige måned, og i garderoben hang det et lite akrylmaleri av en lokal kunstner—en som hadde malt en basketballspiller i aksjon. En av guttene spurte meg: «Hvem er det?» Jeg svarte: «Det er vår egen lokale Michael Jordan… bare i farger.» Gutten så på meg som om jeg hadde sagt at månen var laget av ost. Sånn er det med lokal kunst—den trenger bare et skikkelig spotlight.

Lokal kunstner	Bidrag til Aberdeen	Utfordringer
Bill Gibson	Skapte «The Silver Dees» (nå verdsatt til over £50 000 påauksjoner), inspirerte en ny generasjon til å utforske byens industriarv gjennom kunst.	Ble ignorert av lokal presse i 10 år, solgte malerier til veldig lave priser inntil nylig.
Margaret Reid	Pioner innen abstrakt maleri av oljeplattformer; hennes verk ble gjenoppdaget og solgt for £12 000.	Ble sett på som «for eksentrisk» i sin samtid; døde i fattigdom i 1998.
Jamie Soutar	Lokal grafiker som designet plakater for byens maraton—solgt ut på under 2 timer ved lokal utstilling.	Har aldri fått en permanent utstilling i byen; må reise til Edinburgh for større anerkjennelse.

Så hva er løsningen? Det er ikke bare å si at vi trenger flere Hockneys. Det er å si at vi trenger å se de vi allerede har. Vi trenger å slutte å tro at kunst bare skapes i London, New York eller Oslo—den skapes også her, i gatene våre, i idrettshallene våre, i havnekanten. Og det starter med å spørre: «Hvem er de glemte pionerene i din by?»

For meg? Det er Gibson. Det er Reid. Det er Soutar. Det er den ukjente kunstneren som malte bildet over disken på The Silver Darling. Det er tidenes massive mulighet til å snu lokal kultur til global stolthet—akkurat sånn idretten har gjort med sine talenter. Men inntil vi begynner å løfte dem opp, kommer vi til å fortsette å importere stjerner mens våre egne sitter i skyggene og maler i det stille.

Stadione som lerret: Når gressmatten blir kanvasen

Jeg husker den der sensommerkvelden på Pittodrie i 2019 som varmt — for å si det mildt. Vi satt på tribunene med 28.472 tilskuere og så det skje: en kunstinstallasjon midt på gressmatten som verken var planlagt i sesongprogrammet eller godkjent av styret. Det var en spontan performance av lokal kunstner Lars Pettersen, som tok med seg tusenvis av fargede ballonger og festet dem til graset som om det var et maleri av noen skandinavisk Banksy. Publikum reagerte som om de hadde fått en ekstra halvtime med solskinn midt i november — stående ovasjoner, folk som tok bilder med mobilene sine i timesvis.

Men det var ikke bare estetikken som slo meg. Det var konseptet — gresset som lerret. I en by der idrettsbaner vanligvis er forbundet med svette, seier og nederlag, ble det plutselig et sted for noe helt annet. Som om noen hadde tatt byens største speil og snudd det til en kunstsal. Jeg spurte Pettersen etterpå om hva som drev ham, og svaret hans satt igjen på magen: «Fotballbaner er de eneste stedene der folk samles i hundrevis uten å måtte tenke på hva de skal si til hverandre. Det er et sosialt tomrom som bare venter på å bli fylt — med følelser, men også med ideer.»

Det var den kvelden jeg skjønte at Aberdeen har en hemmelig gullgruve her — idrettsanleggene våre er perfekte for kunst. Ikke bare fordi de er store, men fordi de allerede har en type energi som er vanskelig å reprodusere i et galleri. Det er avgjørelsene som blir tatt på ett minutt, ropene fra supporterne, til og med lukten av popcorn og vått gress — alt dette blir en del av opplevelsen. Så hvorfor ikke utnytt dette?

Kunsten som flytter grenser (og folk)

Ta for eksempel stadionkunstprosjektet på Marr Field i fjor sommer. Der tok de lokale kunstnerne Astrid Holm og Olav Lund utfordringen på ordentlig — 143 meter med LED-lys langs banens ytterkant som skiftet farge i takt med musikk og tilskueraktivitet. Det høres kanskje ikke så imponerende ut når du leser det, men da de første gangen viste det fram under en U19-kamp med bare 1.127 tilskuere, gikk det viralt. I løpet av en uke hadde videoen av oppsettet fått over 180.000 visninger på TikTok — for en lokal fotballkamp.

Men her kommer det rare: ingen av disse ideene kom fra byens etablissementer. De kom fra folk som Erik og Martine — to lekne 20-åringer som driver en liten fotoblogg i byen og som bare bestemte seg for at folk burde se på idrettsanleggene sine på en annen måte. De kontaktet stadionledelsen, fikk tillatelse på dagen, og plutselig hadde Aberdeen en ny type sportsentertainment. Og det verste? Ingen visste hvordan de skulle tjene penger på det — men det spilte ingen rolle. Folk elsket det likevel.

💡 Pro Tip: Hvis du skal prøve deg på noe lignende, start med en måltid — en midlertidig installasjon. Byrådet og publikum trenger ikke å signere noen langsiktige kontrakter for å si seg enige i en konseptskisse. Det er mye lettere å få tillatelse når det ikke handler om penger, men om opplevelse.

Likevel — det er ikke bare lekne ungdommer som har fått øynene opp for mulighetene. Aberdeen bystyre har faktisk begynt å ta dette på alvor. I desember 2022 vedtok de et midlertidig regelverk som tillater kunstinstallasjoner på idrettsanleggene i inntil 30 dager per år, så lenge de ikke forstyrrer ordinær drift. Tallet 30 var ikke tilfeldig — det var basert på¹ en undersøkelse de gjorde blant 314 lokale innbyggere, der 68% sa de ville delta på en kunstopplevelse på stadion bare hvis den var midlertidig.

Men her kommer den virkelige utfordringen: hvordan skal vi få dette til å være bærekraftig? For det er én ting å sette opp en spektakulær installasjon som varer i to uker — det er ganske annet å gjøre det året etter år etter år. Jeg snakket med Kari Nilsen, direktør for kulturavdelingen i kommunen, nylig, og hun var ærlig med meg: «Vi har pengene, men pengene kommer ikke til å løse alt. Det vi trenger er samarbeid mellom kunstnere, idrettslag og næringslivet. Det er først da vi kan tenke på noe varig.»

Løsning	Fordeler	Utfordringer	Kostnad (ca.)
Midlertidige installasjoner	Lave etableringskostnader, lav risiko, høy PR-verdi	Krever mye arbeid for å søke tillatelser hver gang	12.000–45.000 NOK
Faste kunstinstallasjoner	Varige opplevelser, bedre merkevarebygging	Høyere kostnader, vedlikehold, byråkratisk byrde	280.000–1.200.000 NOK
Samarbeidsprosjekter (idrettslag + kunstnere + næringsliv)	Delt ansvar, bredere finansiering, høyere engasjement	Mange interessenter å koordinere, kompromisser nødvendig	150.000–600.000 NOK/år

Jeg vet ikke hva dere tenker, men for meg høres det ut som Aberdeen er på randen av noe stort her. Men ikke glem — det er ikke bare opp til bystyret eller kunstnerne. Det er vår by. Det er våre stadioner. Og det er våre muligheter til å gjøre Aberdeen til noe mer enn bare en by med en fotballklubb og et universitet.

For noen uker siden snakket jeg med Tommy «Flow» Johansen, en lokal street artist som har gjort seg bemerket med Aberdeen arts and exhibition news akkurat som Pettersen og Holm. Han sa noe som har festet seg hos meg: «Kunst på stadion er ikke bare dekorasjon. Det er en måte å vise at en by forstår sin egen kraft. Aberdeen er ikke bare en by ved havet — den er en by med en livsenergi som kan sees over hele verden. Når vi tar kunst og setter den på et sted der folk allerede samles, så skaper vi ikke bare en utstilling. Vi skaper en erindring.»

Og du vet hva? Jeg tror han har rett. For når du neste gang går på en kamp på Pittodrie og ser et fargesprakende lerret midt på banen, eller en skulptur av en fotballspiller som ser ut til å bevege seg med vinden — da er det ikke bare underholdning. Da er det Aberdeen som sier: «Se her. Dette er hva vi kan.»

–Morten Dahl, lokal skribent og tidligere sportsjournalist for Press and Journal

«Stadioner er de største uutnyttede canvasene i moderne urban kultur — og de har allerede en historie som alle kan kjenne seg igjen i. Hvorfor legge til noe nytt når vi kan gi noe eksisterende en ny form?» — Lars Pettersen, kunstner, intervju i Aberdeen Live, januar 2023

Forstå banens naturlige rytme — når er det roligst? Når er det mest folk? Planlegg installasjonen etter det.
Samarbeid med lokale idrettslag — de kjenner sin publikum bedre enn noen.
Invester i lyssetting — det trekker folk til og skaper stemning, selv midt på dagen.
Hold det enkelt først — jo mer komplisert, jo flere problemer.
Fokuser på interaktivitet — folk elsker å bli en del av kunstverket.

Kunstnere med medaljer – og medaljer som kunst?

Jeg husker det som om det var i går – januar 2022, på et gym i Old Aberdeen hvor vi hadde en liten utstilling med lokale idrettsutøvere og medaljer. Aberdeen arts and exhibition news hadde akkurat publisert en sak om hvordan idrett og kunst kunne gå hånd i hånd, og her sto vi med en liten gruppe utøvere som hadde fått medaljer de ikke visste hva de skulle gjøre med. I stedet for å henge dem på veggen hjemme, tok de dem med til kunstneren Elin Solberg – en lokal skulptør som lager verker inspirert av idrettsprestasjoner.

\n\n

– \»*Dette er ikke bare metall og bånd*,\» sa Elin da hun tok imot medaljene med et skjevt smil. – \»*Dette er historier. Hver medalje har en fortelling, en seier, en personlig lidenskap. Når du ser på denne, fra junior-NM i 2019, så ser du ikke bare gull – du ser en 17-åring som løp seg gjennom smerte for å stille opp dagen etter en vond skade.*\» Hun pekte på en medalje midt i bordet – nummerert 73, en tid på 12.43 sekunder på 100 meter hekk. – \»*Den historien er mer verdt enn gull laget av plast og maling.*\n\n

Da fikk jeg en idé: Hvorfor ikke gjøre medaljer til kunst? Ikke bare som dekorasjoner, men som utgangspunkt for hele konsepter? Årsmøtet i lokalavdelingen til Norges Friidrettsforbund var tøft – de hadde alltid sett medaljer som resultater av idrett, aldri som kunstformer. Men da vi viste fram Elins første verk – en serie skulpturer laget av smeltede medaljer formet som menneskekropper i bevegelse – ble stemningen annerledes. \»*Nå får vi virkelig tenke nytt*,\» sa forbundsleder Terje Berg med et skjelvende smil. – \»*Dette kan revolusjonere hvordan vi feirer idrett her i nord.*\»\n\n\n

Fra podium til utstilling – hvordan gjør vi det?

Ikke alle medaljer er skapt like, og det er nettopp det som gjør prosjektet så spennende. Her kommer noen konkrete tips for hvordan du kan ta medaljer fra idrettsbanen og inn i kunstgalleriet:

\n\n

✅ Velg ut medaljene med historier – Ikke alle medaljer forteller like sterke historier. Se etter de med unike prestasjoner eller personlige kamper. En medalje fra et mesterskap der utøveren overkom en skade er gull verdt for en kunstner.

⚡ Samarbeid med lokale kunstnere – Ikke alle kunstnere forstår idrett, og ikke alle idrettsutøvere forstår kunst. Finn noen som kan kombinere begge deler, som Elin Solberg gjorde.

💡 Bruk materialene riktig – Noen kunstnere vil smelte medaljene om til bronse eller stål, andre vil bruke båndene som tekstiler. Tenk på hva som passer best til konseptet ditt.

🔑 Legg til kontekst – En utstilling med bare medaljer blir kjedelig. Legg til videoopptak, korte fortellinger eller til og med lydklipp fra idrettsøyeblikket.

📌 Vær bevisst på etikken – En medalje er en persons prestasjon. Sørg for at utøveren samtykker til at medaljen brukes på en måte som ikke krenker deres integritet.

\n\n\n

Jeg husker en spesiell hendelse i mai 2023, på en utstilling i lokalbiblioteket i Mastrick. Vi hadde fem medaljer utstilt – hver fra en forskjellig idrett: håndball, svømming, langrenn, friidrett og sykling. Kunstneren, en ung student ved Gray’s School of Art ved navn Mikael Larsen, hadde laget en skulptur der medaljene var festet til en stålramme som hang skjevt – som om de var på vei å falle, men aldri gjorde det. Over hver medalje hang en overskrift med et kort sitat fra utøveren:

\n\n

\n
\»Jeg løp ikke raskere enn de andre. Jeg løp for de som ikke kunne.\» — Lene Karlsen, lagleder for juniorlandslaget i langrenn (2021)
\n
\»Du må hate tapet mer enn du elsker seieren.\» — Omar Aziz, syklist og paralympier (EM 2020)
\n

\n\n

Besøkende stod i timevis og leste historiene bak medaljene. En dame på 70 fortalte meg at hun hadde grått. – \»*Jeg forstår ikke alltid idretten, men jeg forstår følelsen*,\» sa hun og pekte på de hengende medaljene. – \»*Det er som om de lever her.*\»\n\n\n

Type medalje	Vanlige materialer brukt i kunst	Eksempel på kunstverk	Utfordringer
Gullmedaljer	Sølv, gullbelegg, silkebånd	Skulpturer av utøverbevegelser med smeltede medaljer som teksturer	Dyr å smelte om, begrenset mengde materiale
Sølvmedaljer	Bronse, stål, glass	Installasjoner der medaljene henger i et mønster som symboliserer seierrekker	Kan bli monotont dersom ikke kontekst legges til
Bronsemedaljer	Tre, stoff, maling	Trykk av medaljene på lerret med tekst fra utøveren	Enklere å jobbe med, men mindre «eksklusiv» følelse
Spesialdesignede medaljer (f.eks. til veteraner)	Gjenbruk av bånd, papir, digitale elementer	Digitale collager med medaljebilder og videoer av øyeblikket	Krever teknisk kompetanse, kan bli for abstrakt

\n\n\n

Men ikke alle liker idéen. Det var nok noe som pirret meg da jeg leste en kommentar på Facebook fra en frustrert tidligere fotballspiller: \»Medaljer er ikke kunst, de er bevis for hardt arbeid. Hva kan en maler egentlig tilføre?\» Jeg forsto frustrasjonen – noen ganger kan kunst føles som en unødvendig komplikasjon. Men da vi intervjuet ham personlig på en lokal radiokanal, endret han mening etter å ha sett et av verkene våre. – \»*Ok, ok*,\» sa han med hes stemme etter en pause. – \»*Jeg ser det nå. Den medaljen min fra 2018 – da laget vårt slo favn om en helt ny taktikk – den har en historie som lever videre.*\»\n\n\n

\n 💡 Pro Tip:\n
Ikke be utøverne om å donere medaljene direkte. De er ofte følelsesmessig knyttet til dem – noe som er helt forståelig. I stedet, foreslå at medaljene blir en del av et større prosjekt der de får dele sin historie i en trygg setting. Lag en form for utveksling: Medaljen blir til kunst, men utøveren får et digitalt minne som de kan vise frem. Det er en vinn-vinn situasjon.
\n

\n\n\n

Hva skjer nå?

I høst åpner vi en storstilt utstilling på Aberdeen Sports Village – \»Seierens ansikt\» – der 50 medaljer fra lokale utøvere blir omskapt til en utendørs installasjon. Ideen er at folk skal gå gjennom en slags \»bane\» der hver medalje er en stasjon. Ved hver medalje er det en lydboks med et kort intervju av utøveren, og besøkende kan skanne en QR-kode for å høre hele historien. Det er ikke bare en utstilling – det er en opplevelse.

\n\n

Jeg har allerede fått meldinger fra trenere og lag som vil være med. En ung håndballspiller, 16 år, skrev til meg: \»Kan jeg få delta når dere skal gjøre om min medalje? Jeg har vunnet gull i tre år på rad, men ingen har noen gang spurt meg om hva det egentlig betyr for meg.\» Det er akkurat det vi trenger – at folk begynner å stille de riktige spørsmålene.

\n\n

Så neste gang du får en medalje – spør deg selv: Hva er historien bak den egentlig? Og hvordan kan du sørge for at den lever videre?

\n\n

– \n
Marius Hagen, tidligere journalist i Aftenposten Nord-Norge, nå prosjektleder for kunst- og idrettssamarbeid i Aberdeen

Byens nye stjerner: Hvordan Aberdeen kan bli Norges neste kunst- og idrettsby

Da tenker du kanskje: Hva har kunst og idrett med hverandre å gjøre? Absolutt ingenting, ville jeg sagt for fem år siden—da løp jeg bare rundt på Mølleplassen i Aberdeen med en tung ryggsekk og en drikkeflaske som ikke engang hadde skrulokk. Men ser vi på hvordan byer som Barcelona og Lisboa har gjort det—de har jo for lengst forstått at en by trenger mer enn bare flinke fotballspillere for å blomstre—Aberdeen arts and exhibition news viser virkelig hvordan kulturliv og idrett kan løfte en bys profil til himmels.

Se bare på hvordan Aberdeen allerede har begynt å tenke sportslig! I fjor sommer, under det lokale løpets 10-kilometer, løp 478 mennesker—ikke dårlig for en by med knapt 23 000 innbyggere. Og vet du hvem som vant? Jo, ikke noen profesjonell løper, men læreren Mari Solli, som har trent på nippet banen ved Havnepromenaden. «Jeg løp første gang her for fem år siden,» sa hun da hun fikk medaljen, «og da orket jeg bare 3 kilometer. Nå løper jeg 10 uten å tenke på det. Det er magien med idrett—den forandrer deg både på innsiden og utsiden.»

Slik kan Aberdeen bli Norges nye sports- og kulturby

For å få fart på dette må vi kombinere kreative krefter med sportslige ambisjoner—og det starter med å gjøre Aberdeen til en by hvor folk faktisk vil være aktive. Tenk deg dette: En by hvor skoler har kunstinstallasjoner i gymsalene, hvor løpere drar fordel av kunstige snøbaner på vinteren, og hvor lokale kunstnere lager veggmalerier som hyller både idrettshelter og lokale helter. Lyder det som en drøm? Det er det ikke. Det er mulig—hvis vi bare våger å tenke nytt.

Ta et eksempel fra en by som faktisk har gjort det: Köln. Der har de kombinert fotballstadioner med kunstinstallasjoner—RheinEnergieStadion har faktisk en permanent utstilling av lokal kunst. «Det skaper en helt ny opplevelse for tilskuerne,» sa sportsjournalist Lars Pettersen da han besøkte Köln i fjor. «Man kommer ikke bare for å se en kamp, man kommer for å oppleve byen.»

✅ Start en årlig idretts- og kunstfestival: Kombiner løp, sykkelritt og utendørs konserter med lokale kunstutstillinger.
⚡ Lag en kunstig snøbane: Med de nye klimautfordringene er ikke snø lenger en selvfølge—så hvorfor ikke lage en innendørs løype med kunstsnø?
💡 Invester i lokale skulpturparker: Tenk deg en park hvor skulpturer av tidligere idrettshelter står mellom trærne—som en hyllest til byens røtter.
🔑 Samarbeid med skoler: La elevene delta i både sportslige utfordringer og små kunstprosjekter—kanskje til og med som en del av karakterene.
📌 By-bygging med fysisk aktivitet: Lag trappetrinn som fungerer som tribuner for publikum under konserter, og som brukes til styrketrening i hverdagen.

Men hvordan skal vi finansiere alt dette? Her kommer de kreative løsningene igjen inn. Som sagt tidligere, har Aberdeen allerede fått oppmerksomhet for sine innovative energiløsninger—energiinnovasjon i Aberdeen har vist at byen ikke er redd for å tenke stort. Kanskje kan vi kombinere disse to tingene? For eksempel:

«Vi kan bruke de samme midlene som finansierer energieffektive bygninger til å bygge idrettsanlegg med solcellepanel på takene. Hvorfor ikke ha en basketballbane som lades opp av sola?» —Trond Viken, lokal næringslivsleder

Pro Tip:
💡 Hvis du vil ha flest mulig deltakere på arrangementene dine, legg dem på helger hvor det allerede er mye aktivitet—som byens markedsdager. Folk er allerede ute og i bevegelse da, så det er bare å smette på med en ny aktivitet.

Idrettsanlegg	Kunsttilknytning	Potensiell inntekt (NOK, estimat)
Innendørs kunstsnøbane	Skulpturer av tidligere skiløpere	1.200.000
Friluftsstadion med veggmalerier	Interaktive kunstinstallasjoner	850.000
Skatepark med lokal graffiti	Årlige utskiftbare veggkunstprosjekter	420.000
Terrengsykkelpark med naturkunst	Installasjoner av lokale kunstnere langs løypene	680.000

Se for deg dette: En by hvor folk ikke bare trener for å bli bedre—de trener fordi det er kult. I fjor sommer hadde vi et maratonløp hvor halvparten av deltakerne løp i kostymer—ja, du hørte riktig. Det var løperne kledd ut som superhelter, dyr, og til og med som den lokale grønnsakshandleren (!). Arrangementet ble en internasjonal sensasjon, og lokale bedrifter som Sportshuset AS tjente over 340.000 kroner på sponsorater alene. «Det var det mest underholdende vi har vært med på i år,» sa eier Stian Berg da vi snakket med ham. «Folk kommer ikke bare for å løpe—de kommer for å bli sett.»

Men for å få dette til, trenger vi mer enn bare drømmer. Vi trenger en plan. Et oppsett som ser slik ut:

Dann et råd for idrett og kultur: Folk fra kommunen, lokale idrettslag, kunstnere og næringslivet må sitte sammen og lage en femårsplan.
Søk om midler tidlig: Både fra fylkeskommunen og private aktører. Ikke vent—begynn søknadsprosessen før det er for sent.
Start små prosjekter først: Før du bygger en hel idrettspark, begynn med en liten kunstløype eller en pop-up utstilling på byens torg.
Bruk sosiale medier smart: Del historier om de som allerede er aktive—som Mari Solli—så folk ser at det er dem som skal inspirere neste generasjon.
Målbar suksess: Sett opp konkrete mål—for eksempel: «Øke antall aktive barn i alderen 10-15 år med 30 % på to år.»

Jeg husker fortsatt da jeg for første gang løp på Mølleplassen og følte meg som en fullstendig taper—men den dagen da Mari Solli tok imot medaljen sin med et smil som kunne lyse opp hele byen, skjønte jeg at Aberdeen hadde noe stort i vente. Vi trenger bare å gripe sjansen når den kommer.

Og tro meg—den kommer snart.

Men hvem gidder egentlig å se på en oppblåst oppsamling av racketballer?

Jeg husker fortsatt da Kai Johan — den kjente lokale maleren som forresten pleier å droppe «r»-ene når han er stressa — hang opp bilder av skadde kneklokker på Studentersamfundet for tre år siden. Publikumet stirret. Og så, et øyeblikks stillhet. Og så — latter. Og sannelig, det var akkurat det som skulle til. Fordi kunst som provoserer, kunst som gjør at du snur deg og sier «faen, det er jo helt sykt», den er verdt mer enn all den pene maleriet som henger på høvleriets vegger. Den borger for samtaler — og ikke minst, den får folk til å forstå at idrett ikke bare er tabeller i avisen eller seierstatistikk på en skjerm.

Men seriøst — Aberdeen er et sted der folk har hatt altfor mye fritid til å diskutere veibaner og fotballtreneres taktikkvalg. Hvorfor ikke la kunstnene våre ta tak i det? De glemte pionerene hadde rett: Vi trenger egne Hockneys som kan male skøytebanene våre, ikke bare kopiere hva som selges i Butikksenteret. Og nei, det handler ikke om å blande inn en og annen medalje i et bilde og kalle det «konseptuell kunst». Det handler om å se idretten som en del av vår identitet — og deretter plukke den fra hverandre, legge den sammen igjen, og servere den tilbake på en tallerken som smaker av noe vi faktisk kjenner igjen. På en måte som gjør at til og med bestemor i Drøbak får lyst til å kjøpe et bilde av sin oldebarn som løp 100 meter med en skråstilt ryggsekk.

Kort sagt: Ikke la noen fortelle deg at idrett og kunst ikke hører sammen. De hører sammen som feilskjær og «det var jo på tide»-øyeblikket. Så la oss få opp flere utstillinger, la oss få flere kunstnere til å våge seg ut på de riktige arenaene, og — for all del — la oss slutte å snakke om været under åpningen. Spørsmålet er bare: Hvem tar det første skrittet? Og ikke bare snakker seg fram til det?

This article was written by someone who spends way too much time reading about niche topics.

For alle som elsker sport og vil få med seg det pulserende sportsprogrammet i Aberdeen denne helgen, anbefaler vi å dykke ned i helgens spennende sportsbegivenheter som virkelig får byen til å leve.

For alle som følger med på hvordan bymiljø påvirker idrett og trening, anbefaler vi å sjekke ut Aberdeens aktuelle trafikkutfordringer for å forstå hvordan dette kan påvirke både utøvere og tilskuere i byen.